Fjern svartebørsen – vi krever aldersgrense og moms!
Av Stein Hoftvedt og Arild Knutsen
Det er på høy tid at flere begynner å se utover den forbudspolitikken som i sin tid ble innført etter amerikansk rasistisk initiativ. Norske myndigheter har gjennom førti år prøvd å forhindre hasjbruk ved forbud. I samme periode har hasj vokst fra å være et symbol for en relativt liten subkultur, til å bli et etablert rusmiddel i nesten allslags miljøer. Også blant titusener voksne som ikke skiller seg vesentlig ut fra andre ved annet enn nettopp at de røyker cannabis. Om forbudet var et forsøk på å begrense eller stanse hasjrøykingen, kan det konstateres at forsøket var mislykket. Men konsekvenser har det hatt .
Stigmatisering og kriminalisering.
Myndighetene har oppnådd å kriminalisere mange tusen norske borgere. Dessuten har utallige ungdommer gjennom årene fått forsterket sitt inntrykk av ikke å være ønsket av samfunnet. Vi har fått et finfordelt illegalt apparat over hele landet som ikke bare distribuerer hasj, men som også er innfallsport til kriminell virksomhet og rusmiddelbruk langt utover det de fleste er ”disponert for” i utgangspunktet.
Det er vanskelig å finne noen rimelighet i dette. Hasjens mulige skadevirkninger kommer i skyggen av de skadevirkningene som håndhevelsen av forbudet fører til. De siste årene har såkalt skadereduseringspolitikk fått et visst fotfeste her i landet. Cannabisforbudet kan ikke sees å ha annet enn skadevirkninger, og dette er ikke skadevirkninger som bør ”reduseres”, men som vi overhodet ikke burde finne oss i.
Frihet, restriksjoner eller statsundertrykkelse?
Noen vil formodentlig finne det sært å snakke om undertrykkelse i en sak som hasj. De har nok ikke opplevd å få horder av politifolk med aggressive hunder brasende inn i stua si nattetid. Eller å bli stemplet kriminell narkoman på grunn av et rusmiddel så mildt at de færreste kan merke sin nestes beruselse. Det er ikke selve hasjbruken som rammes av forbudet, men noen av røykerne. Lovforbudet er en restriksjon som rammer relativt tilfeldig. Det rammer ikke tilfeldig i forhold til samfunnsklasser, men tilfeldig innen de lavere lag. Om de allment frihetsbejaende politikere nesten uansett politisk ståsted hadde blitt møtt med liknende reaksjoner mot eget forbruk av øl – et atskillig mer destruktivt rusmiddel – ville det blitt et ramaskrik som ville kunne høres så langt ut i atmosfæren at ikke en gang Knut Jørgen Røed Ødegård kunne registrert det.
Det vil selvfølgelig ikke skje. Alkohol er anerkjent rusmiddel blant de etablerte og skikkelige. En undersøkelse fra i fjor røpet at en gruppe på høyde med oppslutningen om et parti som SV er for fri hasj. Men er full frihet et alternativ? Frihet er ikke noe absolutt begrep. Det er alltid hensyn å ta. Når det gjelder rusmiddelbruk er det vesentligste ikke å hindre rus, men skadevirkninger og den rusatferd som går ut over andre . Bortsett fra at noen blir skremt av forestillinger de har møtt i pressen, kan man ikke si at hasjbruk i seg selv er av en slik karakter at den rammer andre. Riktignok er rusmønsteret sterkt preget av kulturen den foregår i, men norske hasjrøykere utmerker seg veldig i forhold til alkoholbrukere ved en temmelig utpreget fredelig og tilbaketrukket holdning. Man finner sjelden voldelige eksesser annet enn ved samtidig påvirkning av alkohol eller narkotika. Forbudet mot voksne menneskers hasjbruk er rett og slett absurd. Men hva med ungdommen?
De som rammes hardest av forbudet.
”Krigen mot narkotika” oppnår sin følelsesmessige tyngde ved påstanden om at ungdommer blir ødelagt av (fellesbetegnelsen) narkotika. Det er selvfølgelig ikke bra at unger og tenåringer ruser seg bort, noe de alt for ofte gjør med alkohol. Men det er heller ikke bra at realistisk opplysning og begrunnede advarsler er erstattet av et regime som føyser alle som vil tøye grensene med litt ”eksperimentering” inn i utstøtte miljøer hvor man virkelig står i fare for å miste kontakten med det øvrige samfunn. Samtidig som de som på forhånd – ofte med rette – føler seg undervurdert eller unyttige i kapitalistsamfunnet, eller som har vært utsatt for psykisk og/eller fysisk mishandling får forsterket sine negative selvbilder. I dag er det nettopp dette siste som skjer.
Forbudspolitikken virker således mot sin hensikt. Den legitimerer og forsterker utstøtingsmekanismen. Svartebørsmiljøet utgjør en selvstendig fare for ungdommen. Ikke bare står den for et økonomisk ran av dimensjoner, men kyniske spekulanter manipulerer med den største enkelhet de utstøtte som de forespeiler svimlende inntekter og økt prestisje i miljøene. Det er i stor grad disse som etterhvert fyller fengslene og deltar i dannelsene av uheldige relasjoner med kriminalitet i høysetet.
Hva bør vi så gjøre?
Realistisk opplysningsarbeid er et veldig nytt, men allikevel virksomt virkemiddel. Vi bør fremme sannferdige og sunne holdninger til rusmidler og reaksjonsmønstre knyttet til det. Og cannabis bør gjøres lovlig. Alt dette henger sammen. Det er rimelig og fornuftig at samfunnet har visse restriksjoner for omsetning av rusmidler. Når man legaliserer et rusmiddel, vil man mislykkes i forhold til intensjonene om mindre forbruk og færre konsekvenser dersom man innfører ufornuftige restriksjoner. Restriksjoner må man ha. De fungerer likt på alle, unntatt drøye prisrestriksjoner.
Vi har ingen ruskultur å være spesielt stolte av her i landet. Legaliseringstilhengere bør også ha klare holdninger knyttet til slik tilbakelent innstilling til overdreven alkoholbruk som man møter i vårt samfunn. Det er ingen grunn til å gi inntrykk av at hasj er noe man naturlig skal begynne med ved en viss alder. Det er ingen grunn til å bagatellisere ulempene ved daglig bruk. Det er all mulig grunn til å gå til angrep mot samfunnstendenser som gjør at vi hvert år sender titusener av ungdommer ut i samfunnet uten skikkelige utdanningsmuligheter, uten jobb og uten håp om ett liv i framtida.
Vi har all mulig grunn til å øke satsingen på fritids- og omsorgstilbud. Og det er all mulig grunn til å begrense egen rusmiddelbruk. Den som drikker alkohol jevnlig og har liten selvkontroll, kan rett og slett ikke regne med noen respekt fra ungdommer som blir fortalt at de er fordømt fordi de har røkt hasj. De fleste rusavhengige kommer fra alkoholiserte hjem.
Det er på tide at fornuftige mennesker i de politiske partiene, bryter selvpålagt sensur og sier klart fra at vi er på ville veier. Ungdommen fortjener deres politiske mot! Politikk skal være å ville noe og ikke bare tilpasse seg tidens fordommer. Det er på høy tid med en ansvarlig legaliseringspolitikk fremfor en uansvarlig forbudspolitikk.
N.B. Foreningen for Human Narkotikapolitikk, ble fødd ved et stiftelsesmøte den 28. april hvor forsamlingen valgte Arild Knutsen til leder i styret.
De øvrige styremedlemmene er:
Nestleder: Stein Hoftvedt
Styremedlem: Øystein Aanrud
Styremedlem: Peter Mikkelson
Styremedlem: Grethe Frogopsahl
1.varamedlem: Trond Corneliussen
2.varamedlem: Ulla Bjørndahl
Kontroller: Harald Nicolaisen
Kontakt med foreningen: Arild Knutsen, tlf. 413 20 864