Artikler

Krigen er tapt

Dagbladet.no

Publisert fredag 10.06.2011.

Man bør ikke straffeforfølge mennesker som gjør dårlige valg som går ut over deres egen helse.

KRONIKK av Sveinung Rotevatn Leder i Unge Venstre & Ove A. Vanebo Formann i Fremskrittspartiets Ungdom.

Krigen mot narkotika er over. Narkotikaen vant. Dette var konklusjonen i en bok om narkotikapolitikk som kom ut allerede for flere tiår siden. Siden den gang kan det vanskelig sies å være grunn for å konkludere annerledes. På global basis har vi i perioden 1998- 2008 sett en oppgang i bruken av opiater på 34,5 prosent, mens kokainkonsumet har steget med 27 prosent. I Norge har antallet anmeldte narkotikalovbrudd i perioden 1980 til 2010 gått fra 2000 i året til over 45 000 i året.

En nylig utgitt rapport fra Global Commission on Drug Policy slår fast at det er en liten sammenheng mellom en restriktiv rusmiddelpolitikk og lavt forbruk av narkotika. Målet på om en narkotikapolitikk virker kan ikke måles i antall år man straffer brukerne med. I så fall må norsk narkotikapolitikk de siste 50 årene kunne karakteriseres som en dundrende suksess.

Vi tror heller målstokken må være hvorvidt man reduserer problemene knyttet til rusmisbruk og gir de rusavhengige et verdig liv. Dersom straffeforfølgelse ikke bidrar til at færre blir tunge narkomane, noe det meste tyder på, er det bedre å bruke knappe politiressurser andre steder.

Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) og Unge Venstre er uenige i mangt, men vi erkjenner at kampen mot narkotikaoverdoser ikke vinnes gjennom straffeapparatet. Tvert imot er det gode grunner for å mene at man ikke bør straffeforfølge mennesker som gjør dårlige valg som går ut over deres egen helse. Her er vi enige med professor emeritus Ragnar Hauge om at «[bruk av] straffeloven som et folkeoppdragende middel er et misbruk av tvangsmakt».

For det første er det usikkert om straffetrusselen mot narkotika er det avgjørende for om folk blir misbrukere eller ikke. Det er blant annet vanskelig å se noen sammenheng mellom bruk av narkotika og straffenivå fra land til land. Den svenske narkotikaforskeren Ted Goldberg mener at andre faktorer avgjør om folk blir narkomane eller ikke. Dette kan være sosiale forhold, livssituasjon, selvdestruktive trekk, eller om man har vært utsatt for overbegrep. Goldberg peker på at 94 prosent av de som har prøvd ulovlige stoffer ikke blir narkomane. Det betyr, ifølge forskeren, at det neppe er eksponeringen for narkotika som avgjør om folk blir misbrukere.

For det andre glemmer man grunnleggende analyser av hvordan narkotikamarkedet fungerer. En økning i straffenivået kan medføre at prisene vil stige, fordi straffen blir en ekstra kostnad som gjør at de impliserte ønsker kompensasjon for ulempene de kan møte. Dette kan igjen lede til flere lovbrudd, siden de narkomane må stjele mer og prostituere seg for å finansiere forbruket. Narkomane er også som kjent avhengige av stoffer, og vil derfor ikke legge så mye vekt på straffen de risikerer.
Nullvisjoner er forlokkende å støtte seg til. Problemet med dem, er imidlertid at de fort blir firkantede og systemorienterte. Man klamrer seg til et mål – koste hva det koste vil – og ser ikke alle menneskelivene som går med i dragsuget. Selv ikke i de mest autoritære samfunn finner man et totalt fravær av ulovlige rusmidler. Samfunnet må tilpasses at det alltid vil være avvik, slingringsmonn og ubehageligheter.

Løsningen er å finne tiltak som begrenser skadene. Vi vil heller satse på en solid opptrapping av hjelpeapparatet rundt de narkomane og mer bruk av alternative tiltak. Ideologisk motstand mot private og frivillige aktører må legges til side når disse kan bidra til å få mennesker til behandling og vi trenger langt flere behandlingsplasser i rusomsorgen. Moralske innvendinger mot «statlig assistert misbruk» må også parkeres ettertrykkelig, så lenge tiltak som heroinassistert behandling beviselig redder liv.
Vi må liberalisere adgangen til å bruke sprøyterom, slik at de rusavhengige kan sette sine daglige doser i trygge omgivelser med tilgang til helsehjelp, og slik at man unngår at farlige sprøytespisser ligger strødd i gater og parker. I dag har vi bare ett sprøyterom, i Oslo, men det fungerer lite tilfredsstillende på grunn av begrensede ressurser og Europas mest restriktive åpningstider. I den kanadiske byen V ancouver, har man satset på brukermedvirkning, blant annet ved å la de narkomane selv drive en kafé i rommet. Dessuten er det åpent 18 timer i døgnet, og har god plass. 30 ganger så mange injeksjoner settes i dette rommet som i sprøyterommet i Oslo.

Også tiltak som heroinassistert behandling og fjerning av aldersgrensen for LAR-programmet er noe vi mener bør på plass. Ikke fordi vi ønsker mer bruk av rusmidler, men fordi det kan bedre de narkomanes livssituasjon og frata kriminelle langere levebrødet. Mange vil mene at slike tilstelninger legitimerer og legger til rette for narkomisbruk Et slikt prinsipielt utgangspunkt kan man gjerne ha, selv om liv vil gå med på veien. Men dette prinsippet har uansett det offentlige brutt for årevis siden, for eksempel gjennom offentlig utdeling av sprøyter man vet vil bli benyttet til injisering. Subutex og metadon brukes dessuten til behandling og rehabilitering, selv om disse er kategorisert som narkotiske stoffer.

Da den knusende rapporten fra Global Commission on Drug Policy kom i forrige uke var det lov å håpe på at noen av våre ledende politikere ville våge å ta opp ballen. Vi ble skuffet. Fornektelse av fakta og bruken av moralistiske skylapper ser ut til å fortsette med uforminsket styrke. I Portugal, derimot, har de folkevalgte for lenge siden tatt faglige råd på alvor. I 2001 avkriminaliserte Portugal all bruk av narkotika, og ti år senere må dette vågale steget kunne karakteriseres som vellykket. Blant annet har man sett en dramatisk nedgang i antall overdoser, mindre narkotikabruk blant yngre ungdom og en stor reduksjon i HIV-smitte. Det totale forbruket har vært stabilt, mens bruken i sammenliknbare land med strenge straffer har gått opp i samme periode.

Å sette folk i fengsel for å skade seg selv er ingen farbar vei, verken prinsipielt eller praktisk. Det er på høy tid med en helt ny narkotikapolitikk, av hensyn til de narkomane.