Forkast forbudspolitikken

Adressen til denne artikkelen er: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1624055.ece

Forkast forbudspolitikken

Vår kamp for legalisering av narkotika innebærer et ønske om innføring av restriksjoner på hele rusmiddelfeltet.

Av Stein Hoftvedt, nestleder, og Arild Knutsen, leder, Foreningen for human narkotikapolitikk (Først publisert: 02.02.07 | Oppdatert: 31.01.07 kl. 20:04)
KRENKENDE POLITIKK. Iblant er det vel så farlig for omgivelsene å kjøre for sakte som å kjøre for fort. Det samme gjelder ved sosiale og politiske reformer. I narkotikapolitikken er slik innsikt særlig etterlengtet og Nils Christie burde være av de første til å forstå det.
I A-magasinet 5. januar kritiserer Christie kriminaliseringen av rusmiddelbrukere, men anbefaler bare avkriminalisering. Det vil innebære at de aktuelle rusmidlene fremdeles er forbudte, men at reaksjonene mot siste ledd, brukerne, mildnes. Det samme gjelder organisasjonen NORMAL (Norsk Organisasjon for Reform av Marihuanalovgivningen).
Unge Venstre ser ut til å se svakheten ved avkriminalisering. På forrige landsmøte fattet de vedtak om legalisering gjennom å gi rusmiddelbrukere kontrollert og lovlig tilgang, men begrenser til gjengjeld dette til de “avhengige”. Slik blir de stående igjen med noe som ligner legeforskrevet heroin for de som ikke er motivert for vanlig behandling. Dette er i seg selv radikalt i Norge, men angriper bare en flik av problemet.

Salongradikal retorikk.

Nils Christie er en foregangsmann i kritikken av narkotikapolitikken. Da han sammen med Ketil Bruun ga ut boken “Den gode fiende” i 1985, fikk debatten endelig et solid faglig grunnlag. Det ligger likevel en salongradikal skygge over retorikken. Christie vil så gjerne ha et passende “tett” samfunn med en “passende” mengde kriminalitet, og ingenting ville vært bedre. Men hva skal vi gjøre når samfunnet farer i stikk motsatt retning?
De stadig illegale rusmidlene er nå tilgjengelige over hele landet og fengslene fungerer som høyskoler i rusmiddelbruk for flertallet av de innsatte. De eneste gjeldende begrensninger på kriminaliseringen av brukere, skyldes politiets og fengselsvesenets generelle kapasitet.
Justisministeren har, som sin forgjenger, få andre tiltak å by på enn å dømme til behandling og bygge flere fengsler. Myndighetene har innført det de kaller narkotikadomstol der rusmiddelbrukere dømmes til behandling istedenfor fengsel. Dette illustrerer at de har sluttet seg til en etterlengtet anerkjennelse av at fengselsstraff ikke er løsningen, men hverken denne reformen eller generell avkriminalisering vil hindre rekruttering eller sosial utstøtelse.

Illegal virksomhet.

Forbudet mot alle “nye” rusmidler har ført til enorm vekst i illegal virksomhet. Ikke bare utgjør “narkotikaforbrytelser” ca. 40 prosent av pådømte kriminalsaker, men en stor del av tyverier, ran og voldssaker stammer fra samme virksomhet. Generelt har narkotikalovgivningen skapt en vidtfavnende forvitring av respekten for loven blant en betydelig andel av befolkningen.
Vår kamp for legalisering innebærer et ønske om innføring av gode norske restriksjoner på hele rusmiddelfeltet. Forbudspolitikken er ansvarsløs og krenkende. Det er ingen aldersgrenser, begrensede salgssteder, reklameforbud, eller andre restriksjoner. Det er forebyggingsarbeid med straffementalitet i bunnen, uten gjensidig tillit.

Restriktiv regulering.

Man kan forstå andres nølende og forsiktige skritt mot vitenskapelig basert politikk ut fra “realpolitisk” tenkning, men avkriminalisering har små og vanskelig målbare resultater, og vil lett bli reversert om den politiske balansen skulle svinge bare litt. Det er en undervurdering av vanlige folks fatteevne å tro at de vil reagere negativt på godt begrunnede helhetsløsninger som går til problemets rot og skroter forbudspolitikken som sådan.
Det er grunn til å minne om at det ikke var kollektiv sprittørst som førte til opphevelsen av tyvetallets alkoholforbud, men at det store publikum så at konsekvensene ikke var til å leve med. Legalisering betyr å ta et dristig trekk: Å fjerne grunnlaget for svartebørsen. Deretter vil rusmiddelprodusenter anerkjennes – og handelsavtaler opprettes og forbudet erstattes med et fornuftig og verdig system for større og mindre grader av restriktiv regulering, med de mulighetene for sosialpolitiske intervensjoner det vil gi.